Gode nyheter

Ingens hunder var noens. Hvis jeg inntil i går fortsatt kunne se ansiktene deres, og de fortsatt kunne høre ropene deres, nå ville ingen det. For mennesker har gjemt seg for hverandre og for hverandre. I dag, for høytiden, er det som om jeg ringte på interiørklokkene.

Uten ord, uten ekko, og i stillheten til hver enkelt av oss. Vi vet ikke lenger om tid, om ukedagene. Og stillheten vi har fordypet oss i, blir noen ganger øredøvende.

Vi venter. Og byrden med å vente på skuldrene våre er tyngre enn elveheller. Usikkerhet skaper ny frykt som vi aldri trodde vi skulle vite.

Og det som ser ut til å ryste oss mer nå er faktisk frykten født i psyken vår, større og mer smittsom enn mikroben som brakte oss på kne.

Pandemien ser ut til å splitte vannet. Å skille det essensielle i livet fra alt som var overflødig. Men solen har stått opp. Trær føder knopper, jorden til gress, fugler kommer tilbake, og skjønnhet vil redde verden! Livet vet hvordan det skal gå bare fremover, og vi har en plikt til å følge det med kjærlighet og tro!